ICON
ICON-programmet presenterer det ypperste og mest nyskapende av samtidsorientert scenekunst fra hele verden.
ICON – International Contemporary Stage Program
Det teatret som Black Box, BIT Teatergarasjen og Teater Avantgarden har vært døråpnere for i norsk sammenheng løftes nå inn
i selve storstuen. På denne måten skal flere få anledning til å oppleve det. Nye publikummere vil forhåpentligvis finne veien
til Nationaltheatret, og for kjernepublikummet vårt er det en gyllen anledning til å oppleve det beste av det beste i det
innovative scenekunstfeltet.
ICON-programmet skal introdusere historiske highlights, moderne teaterfornyere, toneangivende kompanier og regissører i dag,
samt peke framover og være en del av helt nye initiativ med Nationaltheatret som medprodusent. I programmet for 2011 inngår
det fire produksjoner, herav to betydelige gjestespill og to tunge co-produksjoner.
Gisèle Vienne og Romeo Castellucci kommer til Hovedscenen allerede i vår. Vienne med en forestilling som ble vist på Avignon-festivalen i sommer, og som har bidratt til å befeste hennes posisjon som ikon på den internasjonale scenekunstarenaen. At den italienske teaterfornyeren Romeo Castellucci kommer til Oslo med sitt siste verk, kun tre uker etter urfremførelsen i Rennes i mars, er intet mindre enn en begivenhet. Og til høsten kommer legendariske Elisabeth Lecompte og Wooster group. Flere prosjekter vil bli annonsert.
Les mer om Giséle Viennes This is how you will disappear
Les mer om Romeo Castelluccis On the Concept of the Face, Regarding the Son of God
ICON-programmet er kuratert i samarbeid med Sven Åge Birkeland, leder for BIT Teatergarasjen, nylig listet av The Guardian som en av de mest innovative kunstscenene i verden , sammen med blant andre Hebbel-Theater i Berlin, PS 122 i New York, Frascati i Amsterdam.
---
ICON- PROGRAMMET VÅREN 2011
THIS IS HOW YOU WILL DISAPPEAR
Gjestespill på Hovedscenen 24. februar
En idyll som omdannes til et mareritt.
This is how you will disappear er en forestilling som griper ned i våre dypeste og mest forbudte drømmer og presenterer dem
i et mektig audiovisuelt språk med referanser til romantikkens kunstideal.
Velkommen til en sanselig opplevelse utenom det vanlige på teatret, en forestilling som taler til hele vårt estetiske mottaksapparat, ikke bare fornuften, eller følelsene.
Når Gisèle Vienne og hennes mannskap inntar hovedscenen forvandles den til en svært naturalistisk skog. I denne skogen konfronteres
tre skikkelser som symboliserer motstridende idealer i samtidskulturen; en trener som står for autoritet og orden, en ung
kvinnelig idrettsutøver som representerer skjønnhet knyttet til perfeksjon, og en ung rockestjerne som gestalter skjønnhet
knyttet til selvødeleggelse og ruin.
- Gjennom kunst kan vi gå inn i en ektefølt dialog med våre dypeste ønsker, og leve dem ut uten å forstyrre likevekten i samfunnet,
sier Gisèle Vienne. Det er hennes mål at publikum i salen skal gjennomgå en renselse i kraft av musikken, bevegelsene og hele
den estetiske veven. Hennes påstand er at samspillet av spenningene mellom harmoni og disharmoni, kaos og orden, kan være
en kilde til intens glede. Til syvende og sist er forestillingen en hyllest til den kunstneriske erfaringen og dens vitale
betydning for vår åndelige vekst.
Gisèle Vienne (f. 1976) er fransk koreograf, regissør, utøver og visuell artist. Etter studier i filosofi utdannet hun seg
som dukkemaker ved Ecole Supérieure Nationale des Arts de la Marionnette. Her traff hun danseren og koreografen Etienne Bideau-Rey,
som hun etablerte dansekompaniet De l’Autre Côté du Miroir (DACM) sammen med i 1999. Siden 2003 har hun utviklet sin solokarriere
som regissør og koreograf. Fra 2004 har hun samarbeidet med forfatteren Dennis Cooper om en rekke produksjoner. I juli 2010
presenterte hun sin siste kreasjon This is how you will disappear på Avignon-festivalen. For 2011 arbeider hun med en installasjon
som vil bli presentert i mars på Centre d'Art Passerelle innenfor rammene av Festival Anticodes'11 / leQuartz, Scène Nationale
de Brest, og i mai på galleriet Hard Hat i Genève.
Konsept, regi, koreografi og scenografi: Gisèle Vienne. Musikk skrevet og framført (live og i opptak): Stephen O’Malley og
Peter Rehberg. Tekster og sangtekster: Dennis Cooper. Lys: Patrick Riou. Tåkeskulptur: Fujiko Nakaya. Video: Shiro Takatani.
Framført av og skapt i samarbeid med: Jonathan Capdevielle, Margrét Sara Gudjónsdóttir og Jonathan Schatz.
---
THE MINISTER'S BLACK VEIL
Gjestespill på Hovedscenen 14. og 15. april
En svarthet som aldri stopper
Inspirert av Nathaniel Hawthornes novelle. Det er en stor begivenhet når den italienske teaterfornyeren Romeo Castellucci presenterer sin siste forestiling i Oslo, bare uker etter urpremieren i Rennes.
Romeo Castellucci etablerte teaterkompaniet Socìetas Raffaello Sanzio sammen med Claudia Castellucci og Chiara Guidi i 1981. Kompaniet er kjent i teater og kunstkretser for å være blant de mest radikale fornyerne av teatret i dag. Forestillingene deres spilles over hele verden, på de viktigste internasjonale teatrene og festivalene. Avisen Le Monde kåret i 2010 Castelluccis Divina Commedia til den beste forestillingen i tiåret 2000–2010.
Castelluccis teater er tuftet på et helhetlig bilde av kunsten og rettet mot integrert sansing. Forestillingene følger dramatiske linjer som ikke lar seg underordne litteraturen, og som derfor er svært komplekse og visuelt rike. Han har som mål å utvikle et språk som er forståelig over hele verden, slik musikkens, billedhuggerkunstens, malerkunstens og arkitekturens språk er.
Hawthornes novelle The Minister's Black Veil handler om en prest som plutselig og uten forklaring velger å iføre seg et svart slør. Til menighetens forferdelse og forargelse beholder han sløret livet ut, han går i graven med det. At Castellucci tar utgangspunkt i novellen betyr likevel ikke at forestillingen er en dramatisering eller illustrasjon av handlingen. - Det teateret som jeg søker og praktiserer er aldri en fortolkning eller kommentar til noe som allerede eksisterer, forklarer han. - Jeg søker et totalt nærvær av en kroppslighet som er tett og rørbar, jeg søker spenningslinjene som strømmer ut fra en kald, visuell objektivitet som trekker materien tilbake fra virkeligheten og fra tiden.
I følge Castellucci går Hawthornes fortelling helt til kanten av avgrunnen – av det visuelle, av språket – der det ikke lenger er mer å si, bare en svarthet som aldri stopper. Dette er en forestilling om frykt, sier han. - Dette er en forestilling om et tolvtonesmell av et svart hull, der materien bøyer seg under sin egen vekt og nøytraliserer seg selv.
Regi, scenografi, lys og kostymer: Romeo Castellucci. Originalmusikk: Scott Gibbons. Tekst adaptasjon: Piersandra Di Matteo. Skulpturer og mekanismer: Istvan Zimmermann, Giovanna Amoroso.
---
